De turene hvor alt går galt
Noen ganger går bare alt galt😆
Mens pappamannen var på telttur med kompisene for å feire 40års dagen sin i helga, planla mammaen en koselig fastelavnens-, morsdags- og valentins feiring med en skitur i Folkeparken, sammen med alle barna, turfamiliens bestemor og masse god mat og dessert.
Tanken: en koselig og rolig skitur, masse idyll og glede og en skikkelig matfest.
Realiteten:
Det starter på parkeringsplassen til Folkeparken. Vi står å spenner på oss skiene, og oppdager at tenåringens skisko og skibindinger ikke matcher. Litt dramatikk hører selvfølgelig med, mens jeg prøver å være oppmuntrende og løsningsorientert, mens de to minste blir utålmodige og spinger i veien for cirka ALLE bilene på parkeringsplassen, OG bare skal ha seg en istapp å tygge på kan skjønne... men de istappene de skal ha henger fast under de andre parkerte bilene. Den hardt innarbeidete normen: "ikke ta på andre sine biler" fikk sine motargumenter da istappene ikke er selve bilen. At isen er skitten, var de heller ikke så overbevist om. Note to self: ALLDRI stå ved bilen på parkeringsplassen og organiser. Kom deg vekk fra p.plassen med unger og pikkpakk så fort som mulig.
Etter mye om og men, ender vi opp med min veldig gode løsning om at tenåringen fikk bruke mine ski og jeg kunne bare gå til fots. Det var ingen problem for meg det. Syns det var en rask, effektiv og lite problematisk løsning. Kan ikke skjønne hvorfor det skulle være noe problem. DET var et problem og ikke noe god løsning i det hele tatt. Uten og utlegge noen alt for mye om hvordan skiturens flotte samtaleemne ble, fikk jeg blant annet høre: "Mamma du kan ikke alltid være så positiv. Alt i livet er ikke alltid positivt".
Jaja, nye skisko som passer skibindingen står på lista!😁👍
Men nå foregriper jeg oppsummeringen her. For det skjedde selvfølgelig mer før vi i det hele tatt nådde starten av skiløypa.
Alle gledet seg veldig til å gå på ski, spesielt minstemann. Jeg tenkte vi skulle dra med oss rattkjelkene, så vi kunne ake litt også når vi kom fram til en rasteplass. Alle (unntatt meg) hadde spent på seg skiene å begynte å gå fra bilen mot skiløypas start. Men SÅ... oppdaget begge de minste at vi dro noen rattkjelker etter oss. De skulle så absolutt IKKE gå på ski, de skulle ake... de skulle ikke bare ake, de skulle sitte på rattkjelken og bli dratt hele turen. Jeg og bestemor tar for oss en unge hver og prøver å oppmuntre og motivere de. Vi skulle jo bruke kjelkene til å ake når vi kom fram. Forslaget fra lillebror i midten, var jo da at vi kunne jo være framme nå. Det står jo trossalt en gapahuk 4m fra parkeringsplassen, med en akebakke. Og vi var jo der, vi var kommet fram, mente han. Vi fortsetter mentorpraten, men det ender med at den ene ungen spenner av seg skiene og den andre ungen legger seg ned. En av dem sa til og med at han var sliten, og vi var ikke kommet oss inn på selve løypa engang. Note to self: bær alle skiene opp til starten av løypa, og vent med å si at skituren har starta til vi er ved løypas startpunkt. Og ikke ta med rattkjelker. Gjøm rompeakebrett inn i sekken.
På tide å bli løsningsorientert igjen. 4 ski og 4 staver spennes fast på sekken, og de to minste setter seg på hver sin kjelke. De var iallefall strålende fornøyd. Mens en viss annen gutt bare himler med øynene.
Så er vi i gang med "skituren" vår da (2/5 går på ski). Jeg til fots, og to stk på akebrett. Litt av samtaleemnet på skituren vet dere allerede. Men vi er i gang, og nå skal det bli bra. Jeg tenker som Harald Rønneberg: "det er begrensa hvor dritt det kan gå"😏
Vel framme ved gapahuken (som bestemor, med en unge og en hund på slep, har sprinta seg fram for å "ta"😅), finner vi ut at det ikke er noe ved der. I min visshet om at gapahukene i Folkeparken alltid er utstyrt med ved, tok vi ikke med noe ved selv. Så der sto vi da, og løste problemer igjen. Heldigvis var dette et problem som bare de voksne brydde seg om. Ungene heiv seg i lek og aking med engang. Men jeg vet jo at de snart blir sultne, og at det som oftest er lurt å begynne med bål og tilberedning av mat tidlig på våre turer, da dette som regel bruker å ta litt tid. Så nå må vi handle raskt.
Mens jeg letter etter tør ved i den snødekte skogen, suser bestemor tilbake og leter etter ved i andre gapahuker, hun skulle omså gå tilbake til p.plassen å hente ved fra vedlageret som er tilgjengelig for alle som benytter Folkeparken. Jeg finner noen tørre småkvister og får lagd et pittelite bål. Bestemor kommer tilbake med ved, så nå skal det bli bål. Nå skal alt bli bra da! Men.... veden er fuktig. For å få maten varm, må jeg blåse på bålet hele tiden. Så der ligger jeg da, og kontinuerlig blåser fyr i bålet helt til all maten er ferdig gjennomstekt. Trur dere det gikk kjapt? Det gjorde ikke det.
Av hele turen sammenlagt, var det det jeg brukte mest tid på. Det føltes ut som at hele turen besto av blåsing. Det gjorde den også, men heldigvis var det bare min opplevelse. For mens jeg blåste liv i bålet, lekte ungene og ante fred og ingen uro. Bestemor vekslet mellom å finne tør ved og never i skogen og å leke med ungene. Den største storebroren lekte også med ungene. Litt standard søskenkrangling oppsto jo selvfølgelig, det kommer vi aldri uten. Bare litt vanskelig å megle når man bruker all kraft man har igjen i lungene på et bål.
Jeg fikk ingen tid til verken den ene eller andre ungen, denne gangen. Jeg bare blåste. Maten tok lengre tid å få ferdig enn planlagt, så det ble noen få minutter med sulteklaging før maten endelig ble servert. Men jeg rakk det, før det verste blodsukkerfallet kom. Med andre ord, kunne det gått mye verre. Det var iallefall det jeg overbeviste meg selv om, når også jeg tilslutt ble negativ. Dr*ttbålet, ble det som velta lasset litt for meg, og tenåringen roste meg for å tillate meg selv å bli litt sutrete jeg også😂
Nå var alle så sultne og vi hadde vært ute så lenge at vi bare hurtigspiste, for å komme oss til finalen med turen. Nemlig dessert bonanzaen, som alle gledet seg til. Selve feiringen av fastelavns og mors- og valentinsdagen. Og den gikk bra den! Intet negativt å melde.
Etterhvert pakka vi sammen alt og gjorde oss klar for hjemtur. Da oppsto det litt krangling igjen, om hvem som skulle dra hvem på rattkjelkene tilbake. For de skulle jo absolutt ikke gå på ski denne gangen. Skiene ble ikke rørt. Og tenåringen skulle IKKE bruke mine dårlige ski igjen. Helt greit det, jeg lovde han en ordentlig skitur uten småbrødre og pikkpakk, en annen gang. Ungen ble tilslutt fornøyd med bestemmelsen om hvem skulle dra hvem på kjelken hjem igjen og alle endte opp med å bli fornøyd tilslutt. De siste meterne av hjemturen var veldige positive da, så la oss fokusere på det😁
Kommentarer
Legg inn en kommentar