En slave av tradisjoner og trender?

Da jeg var yngre var jeg en slave av tradisjoner og trender. Tanken på å gjøre noe annerledes enn andre eller endre på tradisjoner som har vært lik i alle år, bydde meg sterkt i mot.

Etterhvert som jeg ble eldre begynte jeg, som mange andre, å reflektere mer over hvorfor vi gjør som vi gjør. Begynte å stille kritiske spørsmål og tenke mer selvstendig.

Det er faktisk ikke lett i dagens samfunn å stoppe opp å prøve å tenke helt selv. Man får jo påvirkninger på godt og ondt fra alle hold. Når jeg i dag følger "hyper" sier jeg bare at jeg er miljøskada av dagens samfunn😅

Kan også merke at jeg føler meg alene om mange av de kontroversielle eller annerledese valgene vi tar, når vi bor i en så liten by som vi gjør.

Eksempler på tradisjoner og trender vi bryter ved, er pakkekalender, dåp/navnefest og lørdagsgodteri for å nevne noen. Vi legger ikke ut bilder av barna våre hvor ansikt og navn kommer tydelig fram på nett, og dagens kjønnsrollemønster gjør meg mange ganger helt sprø. Vi spiser ikke kylling og oppdrettslaks og vi har ofte litt annerledes bursdagsfeiring med fokus på sunnhet.

Noen ganger kjører vi sukkerfri bursdag mens andre ganger legger vi feiringen ut i marka så man må gå et stykke. Så hvis du er en som også føler deg alene om slike eller andre valg som ikke er som alle andres, vit at vi er flere.

I helga som var hadde vi en venne- og familiebursdag ute i det fri midt på vinteren, men den var helt nært p.plassen, og det er det jo mange andre som også gjør. Og vi har jo tradisjonelle kaffeslabberas innimellom vi også. Poenget er at jeg ønsker mer rom og åpenhet for nytenking, uten at man skal skule på hverandre. Når jeg sier at vi aldri har hatt det typiske kvelds lørdagsgodtet til barna (eldste er 10 år), ser mange bare rart på meg uten å si noe. Og hvis jeg skulle forslå en sukkerfri helg i forbindelse med et idrettsarrangement, blant foreldrene, blir det litt motstand. Det slår iallefall aldri gjennom😉

Når vi avslutta pakkekalenderen for noen år siden, til fordel for en uten materialistiske gaver, var det noen som syntes synd i barna våre. Eldstekaren reagerte kun positivt og har aldri etterspurt den. De to minste vet foreløpig ikke av noe annet.

Jeg høre noen ganger i bekjentkretsen, at enkelte starter november mnd med å grue seg til alt kjøpepresset i desember. De gruer seg til alle pengene og ressursene som går til å lage en kalender til barna. Hvorfor må noen føle det slik? Hvem er det sin skyld at noen ikke klarer å bryte med enkelte tradisjoner og trender, når de selv ønsker det?

Når vi meldte oss ut av Den Norske Kirke og tok valget om og ikke døpe barna eller melde dem inn i noen annen form for forening, fikk vi litt motstand der også. 

Det området jeg møter mest motstand på er faktisk det valget om at vi ikke vil eksponere verken våre eller andres barn på nett. Hvorfor er akkurat det tema så vanskelig for noen å akseptere?

Når jeg møter mennesker som tar valg som tilhører minoriteten, eller ser ildsjeler som kjemper saker som majoriteten ellers ikke er med å kjempe i samme grad, blir jeg så imponert. Jeg elsker å snakke med dem, å undre meg sammen med dem. Jevnt over møter vi også bare positivitet. Og valgene vi tar fører ofte til gode, reflekterte, undrende og konstruktive diskusjoner. Men det er de få negative kommentarene som kommer i blant som gjør at jeg noen ganger holder på å miste motet. Det er de kommentarene som får meg til å føle meg litt alene og litt sær. Da kan jeg mange ganger tenke om meg selv: "hvorfor kan du ikke bare ti still, smile, nikke og gjøre som alle andre. Det hadde vært så mye enklere". 

Det får meg til å tenke på dagens barn. Når det er vanskelig og ta egne valg uten å møte en god del motstand, og når det for mange er vanskelig å godta at ikke alle har samme meninger som en selv, som voksen, kan man jo skjønne at det er vanskelig for barna også.

Noen elsker gode, gamle tradisjoner, mens andre liker å gjøre det litt annerledes. Vi må lære oss selv og barna at det ligger like mye respekt og verdi i begge valgene.

Det er jo mange trender og tradisjoner vi også følger. Alle har sine hjertesaker. Støtt dem, istedet for å prøve å finne feilene hos dem💜 Sammen utfyller vi jo hverandre💜 Så lenge valget er ditt og ikke et press fra majoriteten, så stå på!!

Akebakken i Kilbotnmarka er et ypperlig sted for å kjøre ulike feiringer og arrangementer!

Og her er noen tips til vinterbursdag.

Vi tok bare med oss en stor tom pappeske som bord. Når man skal lage bord, stoler, benker etc i snøen, som skal tåle tyngde, er det viktig å komprimere snøen i prosessen, ellers vil du eller det som skal legges oppå, sige ned. Vi hang opp en presenning over dette området, slik at alt kunne holde seg tørt om det begynte å snø litt. Med en slik presenning har man også en plass å oppbevare sekker etc.

Vi sørget for å ha stort bål og godt med varm drikke. Varmekilder til gjestene er viktig.

Vi serverte selvfølgelig alt av mat og drikke. Fylte en 20 liters dunk med saft og grilla pølser på en stor bærbar grill. I invitasjonen oppfordret vi til at alle skulle ta med akebrett/ski/uteleker, så barna har noe å holde på med. Vi oppfordret også til at de skulle ta med sitteunderlag. På den måten blir det ikke for mye å drasse på, verken for vertene eller gjestene. Det ble en kjempeflott feiring!

Til sist! Noen tips til bekledning for de aller, aller minste på vinteren: 

Når minstemann ligger i pulken eller vogna har han ull som mellomlag, og tynn ull på hodet, som dere ser på bildet under. Da ligger han i en vinterpose oppå et lammeskinn, og har ikke behov for mer klær. Jeg liker todelt ullsett når vi er ute på tur, da det er enklere med tanke på bleieskift. Da slipper vi å ta av så mye klær for å komme til og han slipper å bli så avkledd og kald under bleieskiftarbeidet😉👍

Når han vil opp fra pulken og skal sitte i bæreselen, tar jeg av meg ytterjakken, slik at vi begge har ull mot ull, før jeg tar bæreselen over. Kroppsvarmen mellom oss og ullen, syns jeg er det beste og varmeste alternativet, når han skal sitte i bæresele. Etterpå tar jeg et fleeceföret vind- og vanntett bæretrekk over bæreselen, og jakken min over tilslutt. Jakken min blir da naturligvis åpen, men det fins bærejakker som dekker over bæreselene. Bærejakker er ikke nødvendig hvis man har et bæretrekk. 

Det er kun når han skal være "helt ute" at vi tar på en vinterdress, fordi da er han mer eksponert for vind og kulde. En vinterdress i bæreselene kan hemme en ergonomisk sittestilling, samt gjøre det trangt og vanskelig for barnet å bevege på alle ledd og kroppen generelt. Det kan bli både kaldt og ubehagelig. Det samme gjelder oppi vognen og pulken, da er tykke vinterposer nok. 

Skal barna sitte i en bæremeis, som er mye mer åpen og ikke byr på samme kroppskontakt som et bæretøy, anbefaler jeg også en vinterdress. 

Jeg trudde jeg hadde bilder med bæreselen og bæretrekket, men hadde ikke noen denne gangen.