Hvem sin feil er det at man ikke ser barn ute i gatene lenger?


Jeg ser og hører stadig vekk voksne bemerke at de ikke ser barn som leker ute i gatene lenger.
Det skyldes stort sett konsekvent på skjerm: tv, data, mobil, skjermbrett, tv-spill etc.
Men hvem er det som kontrollerer hvor mye skjermtid barna skal ha da? Og hvem er det som tar med barna ut og lærer de sosiale lekekoder, normer og verdier om utelivet, når de er små?

Nå skal det sies at i gata vi bor i, er det mye unger ute og leker, og det året rundt faktisk. I den forrige gata vi bodde i, var ungene mest ute om sommeren. Men det høres ut på "folket" som om at barn generelt sett ikke er ute lenger. Men jeg undrer meg, om det handler utelukkende om at barna bare sitter inne foran en skjerm?

Jeg har ikke fasiten på temaet jeg her tar opp, kommer heller ikke med anbefalinger. Dette er mine tanker og betraktninger, rundt et tema jeg hører andre også har gjort seg tanker rundt. Jeg lurer på hva dere tenker?
Nå tar jeg et utgangspunkt i egen erfaringer som forelder i 11 år, alle rundt oss med barn som vi har møtt opp igjennom tiden, gjennom skoler, barnehager, idrettsforeninger, naboer, familie, venner, venners venner og min rolle som barnehageansatt i mange ulike barnehager gjennom 10 år.

Jeg tenker ikke at skjermen er et isolert problem til at dagens barn ikke er å se i gatene lenger. Den påstanden virker for meg som en "unnskyldning". Skjermen og barna selv, får skylden for en "samfunnsutfordring", jeg lurer på om egentlig eksisterer i like stor grad som det skal fram til. Og er det litt for lett å skylde på skjermen?
Hvem sammenligner vi utetiden med da? Det kan se ut som det sammenlignes med utetiden for ca.20 år siden og lenger tilbake. Ja, vi var vel kanskje mer ute i gatene da. Men jeg tenker at det er flere aspekter som ligger til grunn for at barna ikke er like mye ute alene i gatene lenger. Bl.a. lever vi en tid hvor begge foreldrene jobber og mange har ikke tid og energi til å ta med barna like mye ut. Oppigjennom årene har foreldre opplevd mange uheldige situasjoner med det kjæreste de har, de har lært, de har reflektert, de har kommet med tiltak, og noen foreldre satte i gang så mange sikkerhetstiltak rundt barn at de ble omtalt som "curlingforeldrene". Er kanskje disse aspektene en like stor grunn til at barna ikke går like mye ut lenger?

Hvordan grenser har du for barna dine når det gjelder skjerm?
Hvor mye er du ute med barna dine?
Hvordan opptrer du når dere er ute sammen?
Når syns du de er store nok til å være alene ute i gata?

Teksten fortsetter under bildet.

Alt må jo starte en plass. Barn må jo få erfaringer som gjør at de liker å være ute. Utetiden i den ordinære barnehagen er gull, men ikke nok, alene. I barnehagen er utetiden en del av de faste rutinene. En rutine selv de barna som ikke er vant med å være ute, innfinner seg i. Barn er på samme måte som oss, ulik, og noen liker å være mer ute enn andre. Men dette innlegget handler ikke om hvor vidt det er sunt og være masse ute eller ikke, og om det fremmer læring og mestring av å være mer ute. Jeg prøver å forstå og sette ord på tankene rundt påstanden om at dagens barn ikke er like mye ute i gatene lenger, og om det skyldes mest en skjerm.
Barnehagen legger til rette for at alle barna skal trives med å være ute fra deres 1.leveår, men det er likevel de foresatte sine oppgave å skape hovedverdiene. Det nytter lite om barna er ute i den ene og samme barnehagen på daglig basis, innenfor trygge rammer og gjerder, hvis ikke de foresatte sper på, på hjemmebane. Barna bør få ulike opplevelser og erfaringer til den dagen de skal være ute alene. Og de trenger å høre å lære fra sine signifikante rollemodeller.

Hjemme har de fleste barn større voksentetthet enn i barnehagen. Større sjanse for å bli sett, hørt, anerkjent og utfordret, heldigvis. Sånn skal det jo være. Og ingen andre kjenner barna sin nærmeste utviklingssone, enn deres egne foresatte.

La oss ta utgangspunkt i de som tar med barna ut ofte. Hva skjer når dere er ute?
Får barna klatre i høye trær å gjøre seg erfaringer med hvor høyt de kan klatre? Får de gjøre seg erfaringer om hvor langt opp de kan starte i den største bakken, med sykkelen eller akebrettet? Får de trø seg våt i søledammer eller fjæra? Får de lov å erfare hva som skjer når de blir våt? Får de falle? Får de slå seg? Få vondt? Få kjenne frykt, en frykt som er med å skape erfaringer?

Og hvis de detter ned fra treet, hva skjer da? Blir de sendt opp i treet igjen etter litt trøst og veiledning? Eller blir det holdt krisemøte i nabolaget om at treet må hugges? Faktisk så må alle trærne i nabolaget hugges, helst de i barnehagen også. Og hvis de trør seg våte? Får de kjeft da? Jeg har hørt om barnehager som har måtte ordne på naturlige groper i uteområdet, så det ikke kunne danne seg sølepytter.
Bør vi kutte ned klatretrær, fjerne søledammer, fjerne slenghusker og gjerde inn strandlinjer?
Er det riktig at barna får kjeft om de har trødd seg våt eller forårsaket hull i klærne, ved lek?

Det er vi voksne som må la barn få være barn når de er ute. Ikke springe etter de å rope å kritisere. Ikke være så redd for at de kanskje slår seg. Ikke kjefte når de blir våte og skitne eller får rifter og hull i klærne. Hvor gøy er det å være ute da liksom?
Gjennom alle de ubehagelige og "farlige" situasjonene, får barna erfaringer. Erfaringer som hjelper dem å takle samme situasjon når de en gang slippes ut alene.
Hvis du ikke gir barna dine sjansen til å leve og lære, skjønner jeg godt at du holder barnet ditt inne.
En 8-åring som ikke har fått lov å utfolde seg, fått lov å være høyt opp i treet, balansert på det 1,5m høye rekkverket eller ta rennafart å sette utfor den største bakken, kan jo være farlig for seg selv når han slipper ut.

Teksten fortsetter under bildet.

Når barna er små, har vi den ypperlige muligheten til å være deres største støtte og veileder i utelivet. Vi kan lære de å håndtere de flest tenkelige scenarioer. Vi bør alle øve på å la barna utfordre seg selv, prøve seg fram, la de finne løsninger, la de reflektere, la de erfare. Ikke fortelle de hvordan spade som er mest gunstig å grave med, ikke fortelle de hvilken vei de skal velge opp i treet, ikke fortelle de at de ikke skal bli våt og skitten. Men være der. Være i nærheten, trekke oss gradvis unna og komme tilbake hvis de trenger veiledning. Det er ikke sikkert du likevel føler deg 100% trygg når du slipper barnet ditt ut alene første gang. Men sånn vil det alltid være. Og hvis man at på til klarer å holde utryggheten for seg selv og viser barnet sitt at man stoler på det, har barnet gode sjanser for at det går greit, når de er ute alene. Det går jo som regel greit. Det fins ingen garantier for noe her i livet, men man gjør definitivt vondt verre ved å hele tiden polstre og tilrettelegge for barna. Altså være en "curlingforeldre".

Teksten fortsetter under bildene.



En annen utfordring er de voksnes holdning til vær og årstid. Jeg skal gjøre denne delen relativt kort.
Egentlig trenger jeg ikke og si så veldig mye mer enn: "Barna hører deg!"
Barna hører dine holdninger til ulikt vær. Barna hører deg klage på snømåkking, regnvær, vind og kuling.
De fleste barn syns ulikt vær er gøy, til de blir lært noe annet.
Selv skulle vi på telttur denne helgen, men mors skada fot fra en håndballtrening og helgas værmelding stoppet oss. Jeg mener ikke at man skal dra på telttur eller være ute i flere timer når været er utfordrende. Utfordrende vær kan faktisk være ødeleggende hvis klærne deres ikke er tilstrekkelig og man ikke tyder barnas tegn på når det er nok. Men det skader ingen å ta seg en liten tur ut i all slags vær, gjennom alle årstider, hvis stemningen er positivt ladet og man ikke presser barna for hardt.
Positive og lærerike erfaringer ruster barnet ditt til å leke ute alene, når den tid kommer. Mestringsfølelse, glede og tillit til at barnet klarer seg ute alene, fører til at barna gjerne tar seg en tur, i stedet for å sitte inne.

Teksten fortsetter under bildene.


På hele denne helgen var vi ikke mer ute enn en 2timers tur i nabolaget, den ene dagen. Både 3-åringen og 1-åringen akte i den store bakken og de fikk snøsprøyt i fjeset og en fart som lagde sommerfugler (eller nattsvermere) i mors mage også, som bare sto å så på.
Jeg merker at det er forskjell på meg og min bedre halvdel på hvor grensene går, for hva barna får oppleve. Men det får være min byrde å bære og ikke barnas. Jeg må svelge noen klumper jeg også.

Og dagens utetid resulterte i vassing i vannkanten, våte buksebein og ikke mindre enn et fall fra et av trærne. Et fall som gikk bra pga snøen han landet på. Reaksjonene fra de voksne har mye og si i slike fall, og denne gangen endte det med latter og en 3-åring som ropte: "Det var fantastisk" før han klatret opp igjen. Noen ganger går det ikke like bra, det blir tårer og sår på kroppen, men det gjør jo bare barna mange erfaringer rikere. Det viktigste er at noen er der til å trøste og hjelpe barnet "opp på hesten igjen". Det er faktisk noe som heter å ha en god fallteknikk.

Teksten fortsetter under bildene.


Siste spørsmål. Hvor gamle bør barna være før de får være ute alene?

Det er jo selvsagt avhengig av hvordan man bor og av modenheten til barnet. Barn av samme alder har ulik modenhet. Men modenheten kommer jo også med erfaringene de foresatte har vært med å bygd opp.

Jeg husker at eldstekaren min var ca. 7 år før han fikk gå utenfor synsvidde. Før den tid, bodde vi ikke noe gunstig til, og det var kun hagen han fikk være alene i da. Men fra 7 års alderen hans, bodde vi på en mer barnevennlig plass. Vi bodde også da nært fjæra, sånn som nå, og jeg husker de utallige pratene med naboene og med guttungen selv, om grensesettinger for lek i fjæra. 
Rundt 8-års alderen lekte alle de andre barna i nabolaget i fjæra alene, ei fjæra som var langt unna huset vårt. Det var umulig å slippe vår 8-åring ut av huset å nekte han adgang til fjæra. Jeg var ganske sikker på at uansett hvor ofte guttungen min fikk beskjed om og ikke gå å leke i fjæra og på bergene, var sannsynligheten stor for at han en dag ble lokket ditt likevel. Barn mener ikke bestandig å bryte regler, de har bare en selektiv hukommelse og en stor nysgjerrighet som drivkraft.
I våres tilfelle var det også en trygghet i at han hadde hatt mange svømmekurs og på den tid hadde svømming som idrett. Men 100% trygg var jeg aldri, når han gikk ut døra.
Jeg fant ut at det beste var å være med han av og til, for og sammen lære han det han trengte for å kunne være der alene. Som nevnt tidligere, kan det være farligere å slippe et uerfarent barn ut alene, selvom det har rundet en viss alder. Når barnet fyller 10 år, vil jeg tippe det iallefall vil ut alene, men barnet er nødvendigvis ikke noe tryggere ute da, enn en 8-åring, hvis han ikke har erfaringer og noen grunnverdier å støtte seg på.

Barn og vann er en egen kategori hvor jeg ikke vil begi meg ut på å komme med noen anmodninger eller anbefalinger, bare nevner utfordringene vi hadde, og hvordan vi taklet det.

I dag bor vi enda nærmere fjæra. 3-åringen vår, som blir 4år om 1mnd, har fått være alene ute i hagen rett rundt huset i ca. 1 års tid. Avgjørelsen er tatt på at vi anser området rundt huset vårt som trygt, hans modenhet, hans evne til å takle ulike situasjoner, hans forståelse for reglene vi har satt og den gode oversikten vi har fra alle vinduene rundt hele huset. Som jeg nevnte tidligere i innlegget så strekker ikke alltid tiden eller energien til for foreldrene, men vi syns ikke at det skulle gå utover han. Så da møttes vi på midten. Han må innfinne seg med å være inne enkelte dager, fordi vi ikke har tid til å følge utetiden hans opp og vi måtte strekke oss til å la han få være ute alene av og til, på de dagene hvor vi hadde mulighet til å følge med.

Jeg vil ikke komme med noe fasit på når barn er gamle nok til å være ute alene. Det er uansett så mange ulike omstendigheter å ta hensyn til. Men tenker du likevel at det bare er skjermen som holder barna inne?


Kommentarer