Hva skjer hvis trangen om å nå en topp blir større enn kvaliteten på turen? Hva er viktigst - toppen eller turen?
Forrige søndag var jeg alene med de 2 minste i flokken og vi skulle gå opp til Maistua sammen med Barnas Turlag Harstad. Jeg hadde meldt meg som turleder på denne Solturen for lenge siden, før jeg viste at far og største storebror skulle bort.
Jeg var litt skeptisk på å gå alene med en 1-åring og en 4-åring, men er en evig optimist på enkelte områder, så vi prøvde.
Da ble planlegging viktig:
For oss er det viktig at turene våre ligger innenfor barnas mestringsevne og at på turer hvor vi er usikre på mestringsevnen deres er også terskelen for å avbryte turen svært lav. Såååe, turer hvor vi tester ut barnas mestringsevnen blir mentale forberedelser svært viktig, især når man er alene. Da bruker jeg å se for meg hvilke utfordringer som kan komme og hvordan jeg skal imøtekomme dem. Og viktigst av alt, barna våre skal aldri føle skam, nederlag, få skyld eller dårlig samvittighet for at vi må avbryte en tur.
Maistua ligger bare 322 moh og det tar meg 30min. å gå opp alene når føre er greit. Men det er bratt opp dit, og på vinterføre kan det bli utfordrende for små føtter å komme seg opp dit. Det er 2 små bratte partier i starten og 2 større på slutten. Det var de 2 siste bratte partiene jeg så for meg at kom til å bli de største utfordringene for 4-åringen.
4-åringen var kjempegira på turen. Han gledet seg. Jeg så en glad gutt som kosa seg på tur, men allerede på det første bratte partiet oppdaget jeg at han måtte jobbe litt ekstra. Pga all snøen sklei han litt og måtte ty til litt krabbing for å komme seg opp kneika. Men humøret og motivasjonen lot seg ikke knekke, unntatt når han ble forbigått av noen andre barn. Da var det mer 4-års staheten om at han skulle gå først som slo inn😅 Jeg klarte å prate han ut av det og vi gikk videre.
Neste bratte parti kom utfordringene igjen, og jeg måtte støtte han både fysisk og psykisk over kneika. Humøret og motivasjonen var fortsatt like stor. Vi kom til nest siste bratte parti og der ble utfordringene veldig store. Selv jeg sklei og datt et par ganger. Men vi kom oss opp det partiet også, og da vil jeg påstå at 4-åringen jobba som en helt. Den kneika var tung og det begynte å tære litt på gleden og motivasjonen til 4-åringen. 1-åringen var på dette tidspunktet lei av å sitte i ro i meisen, så på toppen av den kneika tok vi oss en lengre pause. 1-åringen ble tatt ut og fikk bevege seg litt mens 4-åringen fikk sette seg ned å hvile litt. Begge fikk mat og drikke. Mens vi satt der å fokuserte på det positive kom det pinade en eling. Vi har et positivt forhold til det meste av værtyper, men vi trengte ikke sterk vind og nedbør som piska oss i ansiktet akkurat der og da.
Når vi gjorde oss klar til å komme oss opp den siste kneika, begynte 4-åringen å snakke om at han ikke ville mer. Jeg prøvde å motivere, og vi gikk litt videre. 1-åringen hylte, for han ville IKKE sitte mer i meis, elingen fortsatte å piske oss, og 4-åringen hadde ambivalente forhold til fortsettelsen. Han ville så gjerne opp til Maistua, samtidig som han egentlig ikke orket å gå mer. Valget ble enkelt. Jeg ville ikke at det skulle gå så langt at all turglede skulle bli borte og at han skulle måtte gå til det punkte om å mase seg til å bryte av turen. Jeg ville jo at han skulle føle mestring over det han hadde klart og ha positive minner fra turen. Ja, man kan motivere og utfordre barna til å nå et mål, for mestringsfølelsen vil være stor når de kommer på toppen. Men et jag om å nå et mål eller en topp skal ikke gå på all bekostning heller.
Jeg rosa han for innsatsen og håper jeg klarte å få han til føle at det var helt greit å snu. Når beslutningen var tatt, sa han med et smil "vi kan jo prøve å gå opp hit en annen søndag"💕
Så da satt vi oss på rompa og aka ned. Akinga resulterte i latter og glede fra begge barna samt at vi var nede på kort tid, og det var veldig heldig for 1-åringen som var møkklei av å sitte i meis (skal sies at meisen han satt i var i grenseland i forhold til passform). Så da ble det en fin avslutning på turen og 4-åringen har snakka hele uka om at vi må gå til Maistua når det blir helg igjen.
Så denne helgen skal vi prøve igjen, men da er både far og den største storebroren med. Vi skal også bruke truger og staver denne gangen og 1-åringen skal over i meisen med bedre passform for større barn.
Det er også meldt opphold og lite vind denne helgen, som er veldig ideelt for fjellturer etter vår mening, spesielt med barn.
Vi drar gjerne på tur i nesten all slags vær, men på dager med nedbør og/eller sterk vind syns vi det beste er å være på en og samme plass, og gjerne med en tarp i sekken om vi skal være lenge ute. Og sist men ikke minst å være relativt nært hjemmet/bilen, for hurtig retrett ved behov.
Vi gleder oss til ny tur til Maistua😊
Rompeakebrett på vinterfjellturer er små og lette å feste på sekken, og gjør nedover turen enda mer gøy😉👍
Klærne poden har på seg er sponset av Skogstad Kanebogen🙏😊
Da ble planlegging viktig:
- Lette klær og sko så det ble relativt enkelt for oss å gå.
- Kun det viktigste i sekken, bl.a. litt ekstra med varmt tøy da klærne vi gikk i var av tynn kvalitet.
- Mat og drikke lett tilgjengelig i sekken for pitstops på turen opp.
- En god dose mental forberedelse😆 Jeg forberedte meg på at vi skulle gå i 4-åringens tempo og ta pauser når han ville. Jeg forberedte meg på at jeg alene måtte ta alle rundene med å snakke og undre oss over alt han lurte på samt være en god mentor hele veien, samtidig som jeg skulle ha en 1-åring og oppakning på ryggen.
For oss er det viktig at turene våre ligger innenfor barnas mestringsevne og at på turer hvor vi er usikre på mestringsevnen deres er også terskelen for å avbryte turen svært lav. Såååe, turer hvor vi tester ut barnas mestringsevnen blir mentale forberedelser svært viktig, især når man er alene. Da bruker jeg å se for meg hvilke utfordringer som kan komme og hvordan jeg skal imøtekomme dem. Og viktigst av alt, barna våre skal aldri føle skam, nederlag, få skyld eller dårlig samvittighet for at vi må avbryte en tur.
Maistua ligger bare 322 moh og det tar meg 30min. å gå opp alene når føre er greit. Men det er bratt opp dit, og på vinterføre kan det bli utfordrende for små føtter å komme seg opp dit. Det er 2 små bratte partier i starten og 2 større på slutten. Det var de 2 siste bratte partiene jeg så for meg at kom til å bli de største utfordringene for 4-åringen.
4-åringen var kjempegira på turen. Han gledet seg. Jeg så en glad gutt som kosa seg på tur, men allerede på det første bratte partiet oppdaget jeg at han måtte jobbe litt ekstra. Pga all snøen sklei han litt og måtte ty til litt krabbing for å komme seg opp kneika. Men humøret og motivasjonen lot seg ikke knekke, unntatt når han ble forbigått av noen andre barn. Da var det mer 4-års staheten om at han skulle gå først som slo inn😅 Jeg klarte å prate han ut av det og vi gikk videre.
Neste bratte parti kom utfordringene igjen, og jeg måtte støtte han både fysisk og psykisk over kneika. Humøret og motivasjonen var fortsatt like stor. Vi kom til nest siste bratte parti og der ble utfordringene veldig store. Selv jeg sklei og datt et par ganger. Men vi kom oss opp det partiet også, og da vil jeg påstå at 4-åringen jobba som en helt. Den kneika var tung og det begynte å tære litt på gleden og motivasjonen til 4-åringen. 1-åringen var på dette tidspunktet lei av å sitte i ro i meisen, så på toppen av den kneika tok vi oss en lengre pause. 1-åringen ble tatt ut og fikk bevege seg litt mens 4-åringen fikk sette seg ned å hvile litt. Begge fikk mat og drikke. Mens vi satt der å fokuserte på det positive kom det pinade en eling. Vi har et positivt forhold til det meste av værtyper, men vi trengte ikke sterk vind og nedbør som piska oss i ansiktet akkurat der og da.
Når vi gjorde oss klar til å komme oss opp den siste kneika, begynte 4-åringen å snakke om at han ikke ville mer. Jeg prøvde å motivere, og vi gikk litt videre. 1-åringen hylte, for han ville IKKE sitte mer i meis, elingen fortsatte å piske oss, og 4-åringen hadde ambivalente forhold til fortsettelsen. Han ville så gjerne opp til Maistua, samtidig som han egentlig ikke orket å gå mer. Valget ble enkelt. Jeg ville ikke at det skulle gå så langt at all turglede skulle bli borte og at han skulle måtte gå til det punkte om å mase seg til å bryte av turen. Jeg ville jo at han skulle føle mestring over det han hadde klart og ha positive minner fra turen. Ja, man kan motivere og utfordre barna til å nå et mål, for mestringsfølelsen vil være stor når de kommer på toppen. Men et jag om å nå et mål eller en topp skal ikke gå på all bekostning heller.
Jeg rosa han for innsatsen og håper jeg klarte å få han til føle at det var helt greit å snu. Når beslutningen var tatt, sa han med et smil "vi kan jo prøve å gå opp hit en annen søndag"💕
Så da satt vi oss på rompa og aka ned. Akinga resulterte i latter og glede fra begge barna samt at vi var nede på kort tid, og det var veldig heldig for 1-åringen som var møkklei av å sitte i meis (skal sies at meisen han satt i var i grenseland i forhold til passform). Så da ble det en fin avslutning på turen og 4-åringen har snakka hele uka om at vi må gå til Maistua når det blir helg igjen.
Så denne helgen skal vi prøve igjen, men da er både far og den største storebroren med. Vi skal også bruke truger og staver denne gangen og 1-åringen skal over i meisen med bedre passform for større barn.
Det er også meldt opphold og lite vind denne helgen, som er veldig ideelt for fjellturer etter vår mening, spesielt med barn.
Vi drar gjerne på tur i nesten all slags vær, men på dager med nedbør og/eller sterk vind syns vi det beste er å være på en og samme plass, og gjerne med en tarp i sekken om vi skal være lenge ute. Og sist men ikke minst å være relativt nært hjemmet/bilen, for hurtig retrett ved behov.
Vi gleder oss til ny tur til Maistua😊
Rompeakebrett på vinterfjellturer er små og lette å feste på sekken, og gjør nedover turen enda mer gøy😉👍
Klærne poden har på seg er sponset av Skogstad Kanebogen🙏😊
Kommentarer
Legg inn en kommentar