Hva betyr det å ha med seg en 1-åring og barn generelt i alpinbakken? Bare idyll?

Mange poster bilder av småtassene sine i bakken og alt er lykke og glede. Heldigvis er det jo som oftest det for oss også, og i vært fall for barna. De får ikke med seg alt for- og etterarbeidet av en tur i bakken, og alt som kreves av foreldrene underveis i selve aktiviteten også.

Det skal sies at far i huset er flink å ta med seg ungene på korte og enkle snarturer i bakken. Det vil si, en hverdag hvor gutta for kjøre de antall timene de rekker på en ettermiddag. Siden mor ikke innehar så gode slalåmferdigheter er det bare far som må lære ungene slalåm, så da må han bytte på hvem han tar med seg. Litt stiv i kroppen blir han nok også av all plogingen han må gjøre alene, så "enkle turer i bakken" var kanskje ikke riktig😉😝 Men enklere enn når vi alle drar sammen.
4-åringen viser masse glede hver gang han skal i bakken, men det holder som regel med 2-3 turer opp og ned for han😅 Det er ofte alt han får konsumere fra alpinanleggets kafé som er mest interessant for han. Når jeg spør om han har hatt en fin dag i bakken med far og storebror, får jeg alltid høre om kaféturen også og den berømte koppen med kakao. Men det er jo en del av kosen som igjen er med å skape de gode minnene.

Når vi hele familien skal dra i alpinbakken legger vi det som oftest til en helg.
Da far er den som må lære begge småtassene slalåm alene, blir det lang ventetid for gutta mellom hver gang de skal opp i bakken. Og ventetid inne på en kafé for en 1-åring er bare kjedelig, så vi må ha en camp med kos og lek.
De idylliske turene våre til alpinanlegget består av:

• Masse inn- og utpakking av vogn/pulk (1-åringen sover jo enda dagslurer), tarp/halvtelt, ved, mat, kald og varm drikke, ekstraklær, alpinutstyr til hele familien og akebrett.
• En far som får relativt trente (eller vonde) lår og ryggmuskler da han tar all skitreningen alene.
• En mor som må holde seg selv og den ungen som er igjen aktiv, i kampen mot minusgradene, nede ved campen. Når 1-åringen er den som står igjen er det ikke bare, bare og skal springe etter han og samtidig holde øye med campen og liv i bålet alene.
• Servere 11-åringen med mat/drikke hver gang han tar en pit stop ved campen. Joda han kan fint ordne seg selv, men ofte høres det "Hvor er den? Skal jeg bruke denne? Er dette vår? Kan jeg ta den?" osv😉😍
• Hjelpe til med skifting fra alpinsko til vanlig sko i mellom slagene (det kan være tyngre enn det høres ut, når man må gjøre det x antall ganger på x antall barn😅).
• Stå relativt klar ved campen for trøsting/blåsing på vondter ved eventuelle fall i bakken, plastring av gnagsår eller fylle sko og votter med varmeelementer (dette siste punkt skjer heldigvis ikke så ofte, men alle remedier er med på turene hver gang, og handlingsplan for all tenkelig scenarioer er på plass😉).

Joda kosen dominerer turene til alpinbakken, men la oss ikke skyve under en stol at det er litt pes noen ganger også😏

1-åringene syns det var like gøy å sjekke ut alle de store kjøretøyene. Han er lik sin 3 år eldre storebror, og bare elsker alt av motorisert kjøretøy, i sær de store maskinene. 

Både 4- og 11-åringen har vattert selebukse og jakke fra Skogstad Kanebogen, som vi alle er veldige fornøyde med. Varmer godt og er lett å bevege seg i.

 Nå har Skogstad på Kanebogensenteret salg på mye av vinterens varer👌