30.nov fikk jeg lettere panikk. Jakten på den perfekte adventstiden.
Jeg har vært mor i 9 år nå. Gjennom de årene har jeg feilet og erfart. Som alle andre mødre prøver man å være den beste moren for barna sine. Er det en ting som er sikkert, så er det nettopp det at jeg gjør aldri ting helt rett og jeg er aldri/kommer aldri til å bli en perfekt mor. Selvfølgelig ikke. Jeg bør heller ikke strebe etter å være perfekt. Jeg vil ikke være det. Jeg vil ikke være ferdig utlært mor. Jeg vil lære underveis. Jeg vil være innovativ. Jeg vil jobbe med sider av meg selv, som trengs å jobbe med. Sånn lærer man seg selv best og kjenne, noe som igjen smitter på barnas selvutvikling.
Hvert år når julen nærmer seg, blir jeg stresset. Ikke bare av det vanlige julestresset, med vasking, pynting, baking, julegaveshopping etc. Jeg blir stressa og livredd for at jeg ikke skal klare å skape en god nok jul til barna mine.
Jeg har så utrolige gode minner og assosiasjoner fra julen selv, da jeg var barn. Mine foreldre klarte altså å skape den perfekte jul hvert år. Hva er det jeg husker? Alle gavene? Nope. Jeg husker at vi alltid våknet til ferdig pyntet julehus. De samme pyntegjenstandene sto på de samme plassene hvert år. Jeg husker pappa som alltid skulle høre Sølvguttene. Jeg husker meg og brødrene mine samlet i sofaen, i bare pysj, spise godteri å se på jule-tv. Jeg husker mammas nydelige hjembakst. Jeg husker pappas hjemmelagde maler, som han brukte til å lage pepperkakehus og julevindu med. Jeg husker den spenningen og de forventningene mamma og pappa klarte å bygge opp. Jeg husker kjærlighet, ro og harmoni. Jeg husker stålkontroll, prestisje og at alt var gjennomført. Alt var likt, trygt og forutsigbart hvert år<3 Var foreldrene mine virkelig så rolige hvert år? Hadde de alltid stålkontroll? Viste de alltid at julen ble så bra som den ble hvert år? Var de virkelig så gjennomførte? Ja, ihvertfall slik jeg husker det:)
Mens for min del, kommer julen like plutselig hvert år. Jeg streber etter å skape den samme julen som jeg opplevde. Livredd for å skuffe barna mine. I år fikk vi ikke pynta til den første søndagen i advent. 30.nov om kvelden begynte vi. Kalenderne var langt fra klare. Minstekaren var sprekksyk og eldstekaren var så spent på morgendagen. Det var galehus her, til 22.30 på kvelden før barna sovnet.
Jeg var så lei meg, at alt som gikk galt den kvelden, tok jeg rett til morsrollen. Det at barna sovnet så seint, var selvfølgelig min manglende evne på gode kveldsrutiner. Det at pyntingen begynte så seint og kalenderne ikke var klar, var selvfølgelig min manglende evne på planlegging. Jeg hadde klump i halsen og tårene hang løst. Lettere panisk lar jeg alt gå utover samboeren, som var mye mer kokrolig enn meg. Hvorfor stresset ikke han? Hvorfor ville ikke han like mye som meg, ha det perfekt? Jeg var vel en smule dramaqueen den kvelden da:p
For ca 3 år siden, startet vi med en familiekalender. Ingen pakker. Vi gir hverandre fine ord eller finner på aktiviteter sammen. Vi har hver sin dag å åpne. I tillegg til den, har eldstekaren en egen liten legokalender på rommet sitt. Og i år fikk begge barna en sjokoladekalender i gave av nissen, under julegrantenningen i Harstad sentrum.
Småkalenderne var det enkelt og greit å sette fram. Men familiekalenderen var jo ikke klar i det hele tatt. Og jeg var ikke helt i kreative hjørnet den kvelden akkurat, med de hysteriske følelsene jeg sprang rundt i huset å stresset med.
Så jeg fant 2 ting, som egentlig skulle være en del av julegaven demmes og pakket de inn og skrapte sammen en rebus. Jeg følte på nederlaget da jeg skjønte at det kom til å bli pakker i anti-pakke-kalenderen min.
Jeg var bare så trist.
1.desember kom, og eldstekaren spratt opp av senga. Ivrig og vill i blikket. Helt uaffektert av stresset mitt. Han trakk kalenderen , løste rebusen i en fei, og blei kjempeglad for gaven.
Hadde han egentlig fått med seg stresset mitt kvelden før? Har han egentlig like mange preferanser og forventninger som meg? Var det slik for foreldrene mine også? Men som barn legger du bare ikke merke til det? Selvfølgelig prøver jeg jo for alt i verden å ikke vise stresset mitt til barna. Jeg opptrer som jeg har stålkontroll. Og de virker mer enn fornøyd med det. Eller.... 2-åringen kunne egentlig ikke brydd seg mindre:p Men han ble også glad for gaven sin. To glade og bekymringsløse barn en 1.desember morgen, tok vekk alt stresset mitt. Smilene demmes fikk meg i en rolig og harmonisk tilstand. Så på 1 døgn hadde jeg kjent på alt fra hvor udugelig jeg var som mor, til å føle at jeg klarer meg helt greit.
Hvert år når julen nærmer seg, blir jeg stresset. Ikke bare av det vanlige julestresset, med vasking, pynting, baking, julegaveshopping etc. Jeg blir stressa og livredd for at jeg ikke skal klare å skape en god nok jul til barna mine.
Jeg har så utrolige gode minner og assosiasjoner fra julen selv, da jeg var barn. Mine foreldre klarte altså å skape den perfekte jul hvert år. Hva er det jeg husker? Alle gavene? Nope. Jeg husker at vi alltid våknet til ferdig pyntet julehus. De samme pyntegjenstandene sto på de samme plassene hvert år. Jeg husker pappa som alltid skulle høre Sølvguttene. Jeg husker meg og brødrene mine samlet i sofaen, i bare pysj, spise godteri å se på jule-tv. Jeg husker mammas nydelige hjembakst. Jeg husker pappas hjemmelagde maler, som han brukte til å lage pepperkakehus og julevindu med. Jeg husker den spenningen og de forventningene mamma og pappa klarte å bygge opp. Jeg husker kjærlighet, ro og harmoni. Jeg husker stålkontroll, prestisje og at alt var gjennomført. Alt var likt, trygt og forutsigbart hvert år<3 Var foreldrene mine virkelig så rolige hvert år? Hadde de alltid stålkontroll? Viste de alltid at julen ble så bra som den ble hvert år? Var de virkelig så gjennomførte? Ja, ihvertfall slik jeg husker det:)
Mens for min del, kommer julen like plutselig hvert år. Jeg streber etter å skape den samme julen som jeg opplevde. Livredd for å skuffe barna mine. I år fikk vi ikke pynta til den første søndagen i advent. 30.nov om kvelden begynte vi. Kalenderne var langt fra klare. Minstekaren var sprekksyk og eldstekaren var så spent på morgendagen. Det var galehus her, til 22.30 på kvelden før barna sovnet.
Jeg var så lei meg, at alt som gikk galt den kvelden, tok jeg rett til morsrollen. Det at barna sovnet så seint, var selvfølgelig min manglende evne på gode kveldsrutiner. Det at pyntingen begynte så seint og kalenderne ikke var klar, var selvfølgelig min manglende evne på planlegging. Jeg hadde klump i halsen og tårene hang løst. Lettere panisk lar jeg alt gå utover samboeren, som var mye mer kokrolig enn meg. Hvorfor stresset ikke han? Hvorfor ville ikke han like mye som meg, ha det perfekt? Jeg var vel en smule dramaqueen den kvelden da:p
For ca 3 år siden, startet vi med en familiekalender. Ingen pakker. Vi gir hverandre fine ord eller finner på aktiviteter sammen. Vi har hver sin dag å åpne. I tillegg til den, har eldstekaren en egen liten legokalender på rommet sitt. Og i år fikk begge barna en sjokoladekalender i gave av nissen, under julegrantenningen i Harstad sentrum.
Småkalenderne var det enkelt og greit å sette fram. Men familiekalenderen var jo ikke klar i det hele tatt. Og jeg var ikke helt i kreative hjørnet den kvelden akkurat, med de hysteriske følelsene jeg sprang rundt i huset å stresset med.
Så jeg fant 2 ting, som egentlig skulle være en del av julegaven demmes og pakket de inn og skrapte sammen en rebus. Jeg følte på nederlaget da jeg skjønte at det kom til å bli pakker i anti-pakke-kalenderen min.
Jeg var bare så trist.
1.desember kom, og eldstekaren spratt opp av senga. Ivrig og vill i blikket. Helt uaffektert av stresset mitt. Han trakk kalenderen , løste rebusen i en fei, og blei kjempeglad for gaven.
Hadde han egentlig fått med seg stresset mitt kvelden før? Har han egentlig like mange preferanser og forventninger som meg? Var det slik for foreldrene mine også? Men som barn legger du bare ikke merke til det? Selvfølgelig prøver jeg jo for alt i verden å ikke vise stresset mitt til barna. Jeg opptrer som jeg har stålkontroll. Og de virker mer enn fornøyd med det. Eller.... 2-åringen kunne egentlig ikke brydd seg mindre:p Men han ble også glad for gaven sin. To glade og bekymringsløse barn en 1.desember morgen, tok vekk alt stresset mitt. Smilene demmes fikk meg i en rolig og harmonisk tilstand. Så på 1 døgn hadde jeg kjent på alt fra hvor udugelig jeg var som mor, til å føle at jeg klarer meg helt greit.
En fiskeinteressert 2-åring må jo ha sin egen ørret;)
Veldig fornøyd med nok en bok, i en av favoritt seriene hans.
Her er rebusen jeg klarte å skrape sammen. Eldstekaren var storfornøyd, og det bør være en anerkjennelse jeg kan slå meg til ro med.
I tillegg til kalender og nisse fikk vi opp noen småting til, bl.a. noe av den fineste pynten jeg kan dekorere med: julepynt lagd av egne barn.
Nå begynner det å bli en god del syltetøyglass-lykter og jeg vil bare ha flere:)
Endelig kom stjerna opp:p
Den 1.desember kom endelig resten av adventspynten:)
Vi har intet mindre enn 3 stjerner i stua, pluss en på hvert av barnerommene;p
Vi har også skiftet til røde gardiner, ellers er det meste i lilla og nøytrale farger. Resten av den røde julen, kommer etterhvert:)
Også har vi kommet litt lenger på familiekalenderne:)
Den er aldri helt ferdig hvert år, og det er greit. Det er fint å kunne lage lappene underveis. Da blir de mer relevant og ektefølt.
Sånn, puuh! Nå er jeg litt mer avslappet. Det er takket være barnas blikk og tilbakemeldinger;)
Kanskje jeg skal jekke ned forventningen litt, for det skal ikke så mye til for å glede de små:)
Kanskje jeg skal jekke ned forventningen litt, for det skal ikke så mye til for å glede de små:)
Faktisk så er eldstekaren veldig fornøyd med familiekalenderen. Han har aldri mast om eller savnet pakkekalenderen. Han syns det er så gøy og både få lapper av oss og skrive lapper til oss.
Noen reagerte når jeg tok bort pakkekalenderen for noen år siden. De syntes jeg tok en dårlig avgjørelse og de syntes synd i gutten min. Men jeg gjennomførte, og han elsker den.
Den har blitt en fast tradisjon hos oss nu. Deal with it!;)
Kommentarer
Legg inn en kommentar