Det uperfekte - hvem trur du at du er?

I fare for å gjenta meg selv må jeg bare få si: jeg er ikke "flink" eller "sprek" eller hvilket annet positivt bilde som blir malt av meg. I bloggen min vil jeg ikke framstå som en supermamma som klarer alt, for det er langt fra sannheten. Jeg blogger kun om den delen av livet mitt som innebærer friluftsliv, mens alt det andre er privat... og tru meg der er det ikke mye rosa silkeblader og vaniljeduft dagen lang. 

Jeg får mange fine tilbakemld både via sosiale medier og privat, som bl.a. går på hvor flink og sprek jeg er. Beklager hvis bloggen min framstiller meg slik. Det er ikke intensjonene mine, så vær så snill å ikke tolk det i den retningen. Jeg prøver bare å være en motivasjon og inspirasjon for alle som vil ut i naturen med eller uten barn. Jeg prøver også å vise at friluftsliv med barn er lettere sagt enn gjort, ved å være ærlig om hvordan alle turene våres går, for de går ikke alltid så knirkefritt nei.

Alle de andre dagene i uka, når vi ikke er på tur, sitter jeg hjemme og jobber med å holde hodet over vannet.

Nå som sosiale medier er en så stor del av livet vårt virker det som mange måler seg med alle andre og konkurrerer mot hverandre. Man skal vise samtlige rundt seg hvor vellykket man er, få anerkjennelse, skryt og likes. For noen er dette blitt som et narkotikum, en nødvendighet for å leve et godt liv og for andre ødelegger det livet deres fordi de trur alle andre får til alt, mens en selv ikke får til noe. 

Kan vi ikke alle øve på og IKKE være våres egen største kritiker og fiende. Ikke la sosiale medier få deg føle deg mislykket hvis du ikke har det de andre har, eller ikke klarer alt det de andre klarer. Selv hater jeg hvordan dagens samfunn klarer å bryte meg ned noen ganger, så jeg øver... øver og øver på å ikke la meg påvirke og bygge meg selv opp igjen. Det er ikke lett. Det er som klisjeen sier: "Livet er ikke en dans på roser". La oss lære neste generasjon det!

Alle sliter med noe. Jeg sliter med maaaasse! Hva jeg sliter med, er irrelevant. Hva alle andre sliter med, er irrelevant. Det som er relevant, er at ingen bør bruke sosiale medier eller andres livsstil som en mal for hvordan et liv skal og bør leves. Ikke heng deg opp i hva alle andre klarer og ikke klarer. Vi kan heller bli flinkere å godta ulikhetene våres og samarbeide mer i stedet. Være god med hverandre.

Jeg trenger ikke legge ut den perfekte frokosten, den perfekte kjøreturen til barnehagen, den perfekte jobbdagen, den perfekte middagen osv. Jeg trenger ikke legge ut om den perfekte turen heller. Jeg trenger heller ikke legge ut om absolutt ALLE frokostene, middagene og turene. Og ingenting av dette gjør jeg heller. Jeg har ikke et behov for å legge ut om livet mitt i sosiale medier, men jeg har behov for inspirerer og motivere. Når jeg hører om mennesker som sliter med å komme seg gjennom hverdagen, som blir utslitt, utbrent og deprimert pga press fra samfunnet og sosiale medier kjenner jeg meg igjen. Jeg blir lei meg på andres vegne. Unner ingen å ha det slik.

Derfor lager jeg dette innlegget. IKKE for å få likes og sympati. Men fordi jeg vil ikke være med på den trenden som gjør andre syk. Jeg vil ikke framstå som noe jeg ikke er. 

Jeg er IKKE en sprek fjellgeit med et stort energilager og veltrent og sunn kropp. Jeg er bare meg. En person som elsker naturen og får energi av å være ute. En person som liker å blogge om både de fine og de utfordrende turene. 

Såh, hvem trur du at du er? Er du bedre enn alle andre? Nei! Er du dårligere enn alle andre? Nei!

Du er du. Du har dine hobbyer og hjertesaker. Du gjør det du liker, jeg gjør det jeg liker, også kan vi rose hverandre for det vi gjør og den personen vi er, og ikke legge så mye vekt på fasaden rundt oss.

Her er bilder fra gårdagens tur som var veldig utfordrende. 

Jeg hadde planlagt en tur til Storhornet på Aunfjellet, med alle barna og min mamma. Hva skulle jeg gjort uten mamma? Jeg hadde ikke kommet meg så mye på tur med alle barna uten henne. 

Det skulle bli en lang og god tur med en camp med mye komfort så vi kunne være ute en stund. Vi skulle ha med hengekøye, for avlastning og avslapping og tarp til å lage gapahuk.

Jeg var alene med barna på formiddagen mens mannen jobbet. Trur du jeg fikk noe særlig med rom for å pakke til turen?

I 13.30 tiden kommer mamma, da skulle jeg være klar. Det var jeg ikke. Pluss at jeg følte meg egentlig ikke i god form denne dagen.

Første revurdering: "mamma, jeg klarer nok ikke å gå helt til toppen i dag, trur vi må stoppe å campe ved første utkikspost"

Ok, vi endret planene og jeg pakket videre.

Klokka begynte å nærme seg 14.30. Kommentar fra kjæresten: "hvorfor bruker du så lang tid på å komme deg avgårde?" Jeg: Får bare opp masse tordenskyer som hemmer for rasjonell tenking, før jeg summer meg og svarer tilbake i en relativt grei tone, at sånn ble det bare denne gangen.

Jeg spør så mamma om det egentlig er vits å dra når det er blitt så seint. Vi ser på hverandre, tenker litt.... jeg har jo trossalt satt i gang et helt orkester her, med nesten ferdigpakka utstyr, halvklare og oppgira barn og en forventningsfull venn av eldstekaren som venter på oss. Ja, okei vi drar.

Etter et godt stykke i bil, kommer jeg på at jeg har glemt bæreselen til babyen... og den er jo ganske elementær. Så da snur jeg da. Nå er jo klokke nesten 16.

Andre revurdering: "mamma, skal vi ikke bare gå på Gangsåstoppen i stedet. Det er nærmere og har ferdig utstyr for komforten sin del?"

Da ble det Gangsåstoppen da. Kjempefin tur opp og vi kosa oss masse på toppen. Men på turen ned finner de eldste gutta ut at de skulle gå barbeint, da de hadde trødd seg søkkevåt under en lek ved noen søledammer. Ja da skulle jo selveste familiesjefen på 2 år selvsagt ikke være noe dårligere. Dumt han hadde på seg strømpebukse da. Baah! Så der gikk han da, på stømpebukselesten på turen ned. Og så begynte det artige. Vi skulle skynde oss pittelitt ned igjen, fordi bestemor i flokken, skulle rekke Bakgårdsfestivalen hun hadde billett til. Og med en 2-åring som skal utforske alt og bestemme alt, var det selvsagt ikke et alternativ å skynde seg. Vi lokka og lurte og noen ganger måtte vi bare rett og slett bære han avgårde, og da ble det jo et ramaskrik uten like, hvor noen av strofene gikk som følgende: "JEG VIL GÅ TUUUUR!! JEG VIL GÅ FJELLTUR!!"

Vi kom oss ned med smil om munnen, for så å finne ut at de to eldste gutta hadde gått en annen vei ned og endt opp på Shell Bensinstasjon barføtter. Some mother, I am😉