Hvor mye skal man legge i en fjelltur med barna?

I går var vi på Kvitnesveten med hele ungeskokken. Dette er en relativt enkel topp på 303 moh og 2,5km en vei.

Når vi går på fjelltur med barna, handler det ikke om å måtte nå toppen på all bekostning eller presse barna til å gå mest mulig selv. For at barna skal få positive assosiasjoner til friluftslivet tar vi turen på deres premisser og i deres tempo. 

Mellomste bror vil gå barføtter, ja så fikk han gå barføtter. Etter 100m allerede vil han ha første matpause, ja så tok vi en pause da.

Hele veien skulle planter, bær og insekter utforskes. Og ta seg tid til utforsking og undring sammen, gir barna mange gode fordeler. De får større eierskap til turen. De lærer mye nytt, eller får påfyll til det de allerede kan og utvider læringskurven sin. De får førstehåndserfaringer som gir sterkere grunnlag til at kunnskapen og læringen fester seg. Og sist men ikke minst får de større glede av turen og utvikler positive minner til naturen.

Halvveis i turen tok vi en ny pause. De to største brødrene begynte å herje og leke sammen. De sprang fram og tilbake, katra, kløyv, hoppa, rulla og brøyt på hverandre i lynga. De flirte så godt og så lenge som jeg aldri har sett før. Pausen ble kjempelang. Så lang at jeg ble litt utålmodig. Da sa kjæresten min noe så flott som: "han har mye større utbytte av å herje med broren, enn å sitte i ro i meisen". Helt sant! Mellomste bror vil helst sitte mest i meisen. Vi motiverer i det lengste til at han skal gå selv, men han får alltid komme opp i meisen når vi ser at det er nok. 

Denne lekepausen gutta hadde, var bare helt nydelig for bl.a. samspillet og relasjonstilknyttingen dem i mellom. Og for 2-åringen var dette så godt for den grovmotoriske utviklingen. Skal si han fikk jobba litt ja.

Jeg begynte å gå litt i forveien. Traska i rolig tempo å knipsa litt bilder av den flotte naturen. Bl.a. tok jeg bilder av værfenomenet havtåka. Når tåka brer seg innover byen vår og lager grått vær og kalde temperaturer, er det fint å komme seg over den, hvor sola alltid skinner.  

Det er veldig fint å gå på topptur med barn. Det er fint å nå toppen og at barna går hele veien selv. Men ikke få barn til å føle skyld og skam om de ikke når toppen eller ikke klarer å gå hele veien selv. Bli enig innad i familien hva formålet med turen er. 

For oss handler det om å skape gode turopplevelser sammen.

Det handler om gi barna minner for livet, som gjør at de ønsker å fortsette denne hobbyen selv når de blir eldre. Det handler om stimulere alle sanser og tilegne seg erfaringer og kunnskap.

I disse facebook tider, er det nok innlegg av bilder om topper som er nådd og barn som har gått hele veien selv (der i blant fra denne bloggen). Det sitter kanskje mange foreldre hjemme, som har lyst å prøve ut friluftslivet, å lurer på hvor i all verden de skal begynne, når de ser alle de perfekte og feilfrie turene hele tiden. 

Derfor liker jeg å blogge om det uperfekte også! 

Jeg tenker at det er fint for alle å se at man trenger ikke nå toppen bestandig, selvom nabofamilien alltid gjør det. Man trenger ikke skynde seg på tur å hoppe over pauser, bare fordi kollegaen sin familie gikk samme topptur på en umenneskelig kort tid. Man trenger ikke presse barna for hardt til og måtte gå selv, bare fordi bestevenninna din sin jente alltid går hele veien selv.

Tur skal ikke være en konkurranse om hvem som går lengst og høyest på kortest tid.

Denne gangen brukte vi flere timer på en kort tur og vi gikk ikke til toppen engang, og det vil jeg at alle skal se. 

Hit, men ikke lenger!

Toppen på denne turen er fjellspissen dere ser helt til høyre på siste bildet.