En ambisiøs trugetur med barn

For tredje helga på rad herjer forkjølelsen rundt i huset vårt og splitter helgas familieaktiviteter.

Mannen dro på fisketur den ene dagen og jeg dro på fjelltur med eldstemann den andre dagen. De to minste måtte holde seg inne, slik de har gjort i 2-3 uker nå.

Det var ikke bare en vanlig fjelltur jeg planla for meg og 10-åringen, men en trugetur med brettene våre på ryggen. Guttungen har aldri gått en slik tur før, verken med truger eller med avansert oppakning på ryggen, så jeg tenkte at Hinnstein er jo en fin førstegangstur for en slik opplevelse.

Han syntes trugene var veldig uvant å gå med, så det ble en del stopp, justeringer og etterstramminger, demoer og peptalks i starten. 

Vi gikk på videre og nøt herlig mor-sønn tid sammen. Han skravla om alt mellom himmel og jord, men det lå også en liten anelse misnøye der ang truger og oppakningen. Så jeg måtte hele tiden opptre oppløftende og motiverende. 

Men etter 2/3 av turen, var han veldig klar på han kunne fint ha gått uten trugene og det var tungt for skuldrene hans å bære brettet. 

Vi gjorde en ytterligere etterstramming av truger og sekk. Passet på at han bar med hoftene og ikke skuldrene. Vi fokusert på målet og hvor kult det skulle bli å komme opp, spise litt og så renne ned.

Sånn holdt vi på mot slutten, før siste tunge motbakke.

Det var da trugene kom til sin rett fortalte jeg. Dette er bra med truger, for nå skal vi ut av de tråkka og harde stiene, og finne en rå plass å kjøre ned.

Fy fa****** som jeg sleit.... Det var grisetungt å gå med trugene i den urørte snøen som ligger under Hinnstein nå. Guttenungen, gikk jo heldigvis uaffektert i mine spor. Men han la nok merke til at jeg hadde litt problemer, da han gjenntatte ganger spurte om han skulle gå først og tråkke vei for meg istedet. Det kunne jeg bare ikke la han gjøre, for da ville han hatt mareritt om truger resten av livet. Nei, jeg fant den innerste styrken (det sies at når et menneske trur det er utslitt og ikke klarer mer, har vi enda 70% å gå på😲) og moste på videre. 

Vi stoppa på det siste platået mellom Hinnstein og Lille Hinnstein. Begge toppene var så steinete, pluss at vi var så slitne og sultne. Og sola gikk akkurat ned når vi kom opp, og vi måtte tenke på at vi skulle ned før det ble mørkt.

Vi skifta til dunjakker, spiste og så oss ut ei løype vi skulle kjøre ned.

  

Første delen av nedkjøringa gikk problemfritt....

Så kom vi til skogen.....

Guttungen har kjørt slalåm i mange år, og er ikke redd for fart og utfordringer. Snowboard begynte vi lovlig seint med, og dette var første turen i år....som mother.... 

Vi fikk noen utfordringer for å si det sånn, og frustrasjon og hysterisk latter kom i store bølgedaler.

Jeg så nystien rett forran oss og bestemte at vi tok av oss brettene og gikk dit.

Der prøvde vi på nytt å kjøre ned, men det ble ikke helt sånn som jeg hadde sett for meg i hodet😆

Det var ikke enkelt å støtte og hjelpe en gutt som når meg til haka og bruker samme skostørrelse som meg. Den siste kneiken jeg skulle hjelpe han over, endte med at vi begge datt ned i et elvesøkk, og der ble vi liggende å flire oss forderva. Folk som gikk forbi oss, bare passerte i stillhet og økt gangfart. 

Vi fant ut at han bare kunne ake resten av veien ned og det var en god beslutning. 

Han hylflirte hele veien og var helt vill i blikket. Mot slutten var jeg nødt å prøve selv, og det var faktisk helt sinnsykt rått. Null kontroll, flere tonn snø rett inn på øyeeplet, snørremsa hang som et slips og vi fikk en sat**s fart.

Vi ble enig om mange ting når vi var framme med bilen:

• Dette skal vi gjøre igjen, men med akebrett.
• Neste trugetur skal være kortere og enklere.
• Mer snowboardkjøring i alpinbakken først. 
• Kanskje han skulle hatt barnetruger😅

Han avsluttet turen med å si at dette var den beste dagen i hans liv og den artigste opplevelsen han hadde hatt.

På sengekanten samme kvelden ville han bare prate om hvor gøy han hadde det. 

"Mamma så du når jeg aka ned den bratte bakken?" 

"Så du den farten jeg fikk?" 

"Så du at jeg var i lufta?"

"Så du når jeg holdt på kjøre utfor, og bare lente meg sånn og swosh så var jeg på stien igjen?" 

"Mamma du så ut som en bevisstløs dame som bare lå på et brett og hadde null kontroll når du kom rennende ned langt utenfor stien, jeg ble litt redd for deg"

Herlig var det, med en mor-sønn tur, uansett💖

Pst! Vi blir veldig glad for tips til fjelltopper (både barnevennlige og mer ekstreme) man kan kjøre brett ned. Det viktigste her er at det må være et fjell man kan kjøre helt ned til bilen med. På snowboard har man ikke stakemuligheter, så da vil for mange flate partier bare bli utfordrende.

Alle klærne er fra Skogstad Kanebogen.
Guttungen har en tykk dunjakke, som han skiftet til på toppen, mens jeg har en tynn dunjakke, som jeg tok på under skalljakken.
Meget varmt og behagelig begge deler.