Hvorfor akkurat Barnekreftforeningen? Mitt søskenbarns historie.

Tenk at én liten tur vi vant, kunne ende opp i en fin gave til noen som virkelig trenger det



Nå er 10 510kr overført til Barnekreftforeningen.
Det har vært utrulig spennende og gøy å samle inn penger på å selge unna klær, og enda mer gøy var det å overføre pengene til Barnekreftforeninge avd Troms og Finnmark.
Fikk kjempefin tilbakemld fra avdelingsleder for Troms og Finnmark, Per Arve Aas. Han har også lovet meg at hver eneste krone skal gå til medlemmene/pasientene.




Er det ikke godt å vite at vi sammen bidrar til at noen små, uskyldige og syke barn kan få noen fine og positive gleder i hverdagen?

Alle kan bidra når som helst, men ikke bruk det kontonr jeg har brukt, fordi det var min private innsamlingskonto.

Dere kan bidra her:

De holder på å oppdatere visittkortet sitt som er på bildet over, hvor de skal tilføye et vippsnummer: 12970.
Så her er mange enkle muligheter som gjør det lett å gi sin støtte. 

Hvorfor akkurat Barnekreftforeningen?
Når vi hadde vært påmeldt konkurransen en stund, fant Tom-Erik ut at vi jobba jo får å vinne opplevelsen og at klærne var bare en bonus. Vi har mye turklær fra før og trengte ikke overflod av klær selvom det var kostnadsfritt. Hvorfor skal vi sitte på en masse dyrebare klær, når vi egentlig har det vi trenger.
Da kom vi på at vi kunne selge klærne og gi overskuddet til et godt formål. Vi trengte stemmer fra folket for å vinne konkurransen og tenkte at denne avtalen med følgerene våres ville være en positiv agenda. 
Vi støtter fra før ulike dyrevern allianser, flyktningekrisen, Harstad Tigers (det lokale idrettslaget for psykisk utviklingshemmede) og Blindeforbundet. Tom-Erik foreslo Barnekreftforeningen, og jeg fikk kjapt assosiasjoner til mitt søskenbarns historie og da ble valget enkelt.
Jeg husker når min mamma fortalte meg noe av det mest grusomme du kan høre. Sønnen til en i familien har fått kreft. Er det mulig at noe så fælt skal skje med noen i ens egen familie? Mitt søskenbarn fikk en beskjed ingen mor vil høre. Sønnen hennes på bare 2,5 år hadde fått nyrekreft. Året var 2013 og storebror var bare 4 år. Hva tenker små barn når slikt skjer? Hva tenker en storebror, en mor, en far, et familiemedlem?Jeg og kusinen min, bor langt unna hverandre, og jeg var for feig til å ta kontakt, selv om jeg opplevde lignende da min pappa blei brått og brutalt revet fra oss bare 49 år gammel. Jeg satte jo pris på omtanken. Men likevel vet man ikke hva man skal si når andre utsettes for grusomheter. Jeg husker jeg tenkte mye på den lille familien og krysset fingre og tær for at det skulle gå bra. Og det gikk bra. Etter 10mnd var den lille gutten frisk. Han har hyppige kontroller enda, men han er helt frisk.
Jeg snakket med kusinen min i dag, som fint klarer å fortelle sin historie nå. Hun kunne fortelle at hun vet med sikkerhet at pengene vi har donert bort til Barnekreftavdelingen er trengende og at de gjør godt. Selv sitter hun i styret for Barnekreftforeningen der hun bor og vet at slike gaver blir satt stor pris på for medlemmer, pasienter og pårørende.
Hun har valgt å være anonym for sønnens personverns skyld.


Jeg er så glad vi kunne bidra <3 



Kommentarer